Følgesvenn på svartaste havet.
Æ ser på Karlsvogna. Lure på om også du ser mot nord. Ser det samme som mæ. Æ flyt på sjøen.
Melkeveien e klår i natt. Det e ikkje natt. Bare svart som i ei. Rogna e mest i veien, når 30 kilo båt og alt for mange kolli skal bukseres fra stranda og opp på veien i stupmørktna. Æ satt på havet og lurte på kor selen gjør av seg når det blir mørkt. Gråselen. Tenkte. Gu' kor æ skvætt vess han dukke att me mæ. Et par kilometer seinare gjør han det. Gu' kor han skvatt. For min del va det så grunnt og nært land at æ knapt estimerte han. Trur det va kobben som lå i fjæra. Det låg en her og hadde mæ under oppsekt då æ pakka.
Æ har hørt gråselen snorkle. Det kan æ leve lenge på. Langt inn i svartaste vintern. Æ har hørt han pruste og pæse. Stirre mæ i auan og dykke det han va kar om. Innerst i Selfjorden, den de kalle Stormarkpollen dukka han først opp. Æ lå på en stein og såg utover fjorden på Fageraa-sia. Før det hørt æ prustinga bak mæ. Men lydan bar langt i dag. Dein bær langt i klårt høstver. Og den låg i blindsona. Bak mæ et sted. På vei inn mot Laukvika får æ nærkontakt. Det e her de bor. Ikkje bære han, men også ho og hann og hann og ho. De e fleire her.
Æ manøvrere kajakken nord-sør med Tverfjellet i ryggen. Stekk åra oppunder livlina og legg den fra mæ på fordekket. Vente. Vente. Ligg på ræk. Opp. Sakte, men bestemt kjæm han. Først utpusten, så prustinga. Nasen skal vel tømmes. Så stor som den e. Så auan. Så stor i auan han blir. Han tykje førr et utyske, tenke han vel då han ser dettan store røde som ligg der på vatnet og stirre han rett i auan. Tar luffan fatt og slår det hardaste han kainn. Han såg mæ i auan. Vi va to for einannen.
Nånn øyeblekk må kodes førr å dekodes.
Neste stopp e neset nerom Narvtinden. Det e kaffekok og brødskiva og kikkert. Her ligg de på rad og rekke. Opp og ned. Ho og han. En ligg på fast plass i Laukvik-åpninga. Ligg den på en stein? Den ligg så fast.
Æ sett på en ørnstein. Her e resta av fortærte måltid. Perfekt sted for kafferasta.
Skal æ satse på Krystad eller Sundstraumen. Det e et hus i Sundstraumen æ har ville ha sett på i snart ett år. Turen går ut Selfjorden. Mye store blåsskjell nært land. Også O-skjell. De så æ allerede i sørenden av Stomarkpollen, flere under Tverrfjellet. Ligge så pass grunnt til at det kan hentes med rive eller ekstra lange armer.
Sundstraumen går fort. Med skrekkblandet fryd runde æ neset. E så opptatt med å kikke på huset – Og marken. Og det enslige lyset på veggen. Og utmarksgjerdet. Og steinveggen. På det som en gang må ha vært et fembøringsnaust. På Strumaneset bor det folk. På Andopsneset e det avfolka. Hundre meter vatn skille et århundre. På Straumsnest fikk de vei – at æ glømme av heile straumen. Hold deg attmed landet, sei instinkte. Der e straumen svakast. Håpe den går like fort når æ skal telbake. Koffor vente? Koffor ikkje bare sleepe seg med. For kort. over på et øyeblekk.
Går i land og kikker på nabogården. Der e bare støa og sjåen igjen. Ringmuren og trappa. Komfyren ligg i bita. Et fint sted å leve, utne muligheta for liv. Levd liv i generasjona, men ikkje liv laga for den nye tida.
Sånn kan man padle langs med land. Inn i Grøtholen. Langs Fagernes. Inn til Knubben. Andopen, der det fremdeles bor folk. Her har de vei. Noen fiskebåter av en viss størrelse. Beint inn i Kåkersundet. Målet e å ha passert Kåkernbrua. Så snu og full fart telbake i straumen. Den går så sakte at det er en lidelse. I alle fåll målt opp mot fantasi og forhåpninger. Det e svart. Som i svarte natta. Ingenting å måle farta mot. I Sundstraumen e det grunnare. Og trangare. Her står løktn tett. Her går det fort, selv om sjøen går saktare nu. Målet må bli å rykke ut og droppe båten når den går som snarast. Bare løkta på en husvegg på Andopsneset vise veg. Siste lys på en halvannen kilometer.
Det é som i svarte natta. Det bløs fra vest. Ner fjellet. Bølgeskvulp og bølgelyd. Morild treff kajakken. Lyse opp sin egen lille verden. Glede min.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar